Det Største i verden, bilde fra Speranza

Hva i all verden er en kultursalong? Ganske enkelt en anledning til å møte en person som sier noe om kultur, den type kultur vi opplever når vi går ut eller som vi sitter hjemme og nyter. Salongfølelsen vil være der, det skal være uformelt og hyggelig, samtidig fokusert og informativt.

Vi har tenkt oss flere kultursalonger fremover. I og med at vi er en filmklubb, setter vi sammen en kveld bestående av person og film. Vi forsøker å samle trådende, kvelden igjennom.

Første kultursalong er 2. februar. Da møter man Thomas Robsahm som har laget flere spillefilmer, og som i kraft av sin produsentrolle, står bak flere store filmer de siste årene, i disse dager Engelen.

Robsahm’s siste egenproduserte spillefilm er Det største i verden, en filmatisering av Bjørnstjerne Bjørnson’s Fiskerjenten. For de som ikke har fått med seg at 2010 er Bjørnson-året, vil jeg bare si: det er i sin skjønneste orden, jeg har selv ikke lagt merke til det – egentlig. Dette oppdaget jeg først idet filmene til Robsahm skulle settes. Eller kanskje det var idet min filmklubb-kollega Knut Sigurd, som er noe rundere orientert, formidlet det.

Kulturår er fint, men sett fra en bla annet filminteresserts ståsted vil jeg si at det vi savner, er et kulturår dedikert til en stor norsk regissør. Nå som nasjonalbiblioteket sitter med ansvar for å bevare norske spillefilmer, kan de kanskje også løfte frem regissørene, slik de gjør med forfatterne. Jeg ser poenget med at filmen er ung, og at det vil ta tid for en regissør å nå 100, men flere regissører har allerede passert den grensen.

Vi savner også de flotte filmene til de norske regissørene. Ikke at disse filmene ikke er blitt til, filmene er bare ikke tilgjengelig. Den som vil kjøpe en norsk bok, kan handle den inn med letthet hvor som helst. Vil man ha en norsk dvd, må man være ekspert. Kanskje også ha et nettverk. Det samme gjelder også norske filmer på 35mm, og det vil nok bli det samme i digitale format. Det er vanskelig å få fatt på film for både private og profesjonelle.

Dette handler altså ikke om kvalitet på norske filmer, det handler om utfordringer for organisasjonene. Vi har lenge laget gode filmen i Norge, men det har alltid vært et problem at de ikke er blitt vist tilstrekkelig på kino. Filmene har heller ikke blitt distribuert godt nok til oss interesserte. Norske filmselskap har en jobb å gjøre. Den objektive interessen for norsk film er til stede, men filmene er fraværende. Derfor er det ikke rart at det er forfattere som feires på nasjonalbiblioteket, fremfor regissører.

Filmklubben har derfor valgt å ta ansvar. I vår første runde setter vi fokus på norsk film. Vi inviterer en stor norsk regissør. Etterhvert, dersom dette går riktig vei, er det Robsahm år i Norge, 2064.

Cato Hernes Jensen
Horten filmklubb