Jeg vil gjerne åpne opp for en diskusjon om betydningen av frivillighet. Det finnes de som tror at frivillige organisasjoner er til for å nå politiske mål. Fylkeskommunen er et slikt eksempel. Vil man ha støtte fra de, skal aktiviteten være i tråd med deres strategiplan.

Strategitull
Det finnes to gode grunner til å være kritisk til Vestfold Fylkeskommunes strategiplan. 1 Man vil styre etter markedsprinsipp. 2 Man vil styre etter markedsprinsipp, såfremt det gir de ønskede politiske mål.

Det er altså to nivå av håpløshet man må gå igjennom for å kunne få midler av fylkeskommunen.

Det blir ikke bedre av at neste strategiplan skal planlegges i et svært spesielt møte, dagtid 1 mars. Dagtid er, for de som jobber med frivillighet-ikke da man møtes for å snakke. Det er da man er på vanlig jobb eller er opptatt med studier. Møtet og hele dets agenda er membran mot frivillighet.

Så hva med verdien?
Jo, uten frivillighet ingen kultur. Så enkelt. Norsk kulturliv lever av frivillighet. Alle timene på bandøvelse, og spillejobber for ære, det er frivillig innsats. Alle avisene som lages på kopimaskin, eller som legges på nett, det er frivillig innsats. Åpen kildekode-frivillighet. Teater i Norge, utenkelig uten frivillig arbeid. Til og med opera lever av frivillighet på små steder. Det handler om å kunne produsere kultur av høy menneskelig verdi for alle, ikke bare for de som liker merkevarer. Frivillighet trekker deg med inn i organisasjonen, der kompetansen er, mens markedskultur gjør alle til observanter og kulturdilletanter. Frivillighet lærer deg å ta ansvar for andre, i en tid der næringslivet sier at du kun skal tenke på deg selv. Kultur og frivillighet er motstand, god motstand mot verdinihilismen som er grunnlaget for den delen av markedsmekanismene som bryter ned alt av menneskelig fellesskap og ansvar oss imellom. Næring gjør oss til varer mens kultur gjør oss til mennesker. Denne motsetningen må bestå, og den består sterkest i det frivillige liv.

Frivillige organisasjoner skal ikke tilpasse seg en strategiplan fra fylkeskommunen. Det er fylkeskommunen som skal tilpasse seg det frivillige liv. Ganske enkelt fordi fylkeskommunen representerer oss, og ikke omvendt. Ingen skal behøve å tenke turisme og alternativ vekst for diverse næringer, når de skal jobbe med kultur som frivillig i Vestfold.

Kultur og frivillighet skal ikke være et politisk virkemiddel
To sitat fra strategiplanen ligger nederst her. De er ikke unike for noen politisk organisasjon. For de som mener at sitatene er tatt ut av sin sammenheng vil jeg si at de ser bedre ut utenfor enn i sammenheng. Dokumentet handler om to ting, næringsliv og politikk. Det handler aldri om verdien av å kunne tenke og ytre seg fritt, og yte god motstand mot maktsystem i sitt eget samfunn.

Verdien av opprør
For de som fikk med seg samtalen med Thomas Robsahm på vår sesongåpning, kom vi inn på dette med å gjøre opprør. Albert Camus har behandlet dette utførlig, og hans budskap er at før man gjør opprør må man ha klart for seg hva det er man vil ta vare på som er i fare og trues av det man gjør opprør mot. Robsahm selv ville ta vare på oss mennesker, som trues av oss selv. Det er en kjerne i hans arbeid, å fremheve at alle mennesker er like mye verdt. Og for å kunne forstå hans arbeid både som regissør og produsent, kan det være til hjelp å forsøke å finne hva det er ved hans karakterer på lerrettet som er verdt å ta vare på. I Svarte Pantere er det ungdommens evne til å finne sammen til tross for sine forskjeller, de skaper fellesskap. I SOS er det verdien av kjærlighet som binder to mennesker til tross for alle dragninger rundt oss. I Det største i verden er det verdien av å kunne bryte ut av maler for hvem man er, når andre ikke ser ens indre. Alle tre filmer er svært positive opprør. Ingen av de gir økt turisme eller skapte næring på ymse vis.

Det er en lekse å lære i filmklubben og mange andre foreninger. Der kan man få kompetansen, og bruke den til noe positivt og mellommenneskelig. Uegennyttig er altså ikke unyttig. Det vil være viktig nå, viktigere enn ellers, å begynne å si ifra. Komme seg på filmklubben, delta i diskusjoner. Skrive innlegg til avisene, og sende eposter til politikere. De har en plan for hva de vil gjøre med oss. Kanskje på tide at vi legger planer for hva vi vil med de.

Til sist vil jeg si at jeg undres over alle de som snakker om verdien av kompetanse, men som ikke dukker opp på våre kultursalonger. Sist fikk man en fantastisk innføring i filmarbeid i Norge. Den 9. mars får man en innføring i verdien av frivillighet. Det blir helt klart den viktiste forelesningen i Horten denne våren. Verdt å få med seg, levert av frivillighet.

For den som vil lese i strategiplanen dette året, ligger den her:

Strategisk kulturplan for Vestfold 2007-2010
Sitat 1

Det må understrekes at hensikten ikke er å overlate kulturlivet til de frie markedskrefters spill, men å la markedet virke på de områdene der det kan gi en ønsket effekt ut fra de politiske mål som til en hver tid fastsettes på kulturområdet.

Sitat 2

Kunst og kultur vil kunne spille en betydelig rolle for moderne næringsutvikling i framtiden. Den tradisjonelle oppfatning av kultur som fritidssyssel eller underholdningsinnslag ved ”festlige” anledninger må utfordres. Kunst og kultur bør i større grad ha en naturlig plass som verdi og virkemiddel innenfor næringslivets kjerneoppgaver; produktutvikling, organisasjonsutvikling, rekruttering, opplæring og merkevarebygging. Dette gjelder ikke minst innen de kulturbaserte næringene.

Hva i all verden er en kultursalong? Ganske enkelt en anledning til å møte en person som sier noe om kultur, den type kultur vi opplever når vi går ut eller som vi sitter hjemme og nyter. Salongfølelsen vil være der, det skal være uformelt og hyggelig, samtidig fokusert og informativt.

Vi har tenkt oss flere kultursalonger fremover. I og med at vi er en filmklubb, setter vi sammen en kveld bestående av person og film. Vi forsøker å samle trådende, kvelden igjennom.

Første kultursalong er 2. februar. Da møter man Thomas Robsahm som har laget flere spillefilmer, og som i kraft av sin produsentrolle, står bak flere store filmer de siste årene, i disse dager Engelen.

Robsahm’s siste egenproduserte spillefilm er Det største i verden, en filmatisering av Bjørnstjerne Bjørnson’s Fiskerjenten. For de som ikke har fått med seg at 2010 er Bjørnson-året, vil jeg bare si: det er i sin skjønneste orden, jeg har selv ikke lagt merke til det – egentlig. Dette oppdaget jeg først idet filmene til Robsahm skulle settes. Eller kanskje det var idet min filmklubb-kollega Knut Sigurd, som er noe rundere orientert, formidlet det.

Kulturår er fint, men sett fra en bla annet filminteresserts ståsted vil jeg si at det vi savner, er et kulturår dedikert til en stor norsk regissør. Nå som nasjonalbiblioteket sitter med ansvar for å bevare norske spillefilmer, kan de kanskje også løfte frem regissørene, slik de gjør med forfatterne. Jeg ser poenget med at filmen er ung, og at det vil ta tid for en regissør å nå 100, men flere regissører har allerede passert den grensen.

Vi savner også de flotte filmene til de norske regissørene. Ikke at disse filmene ikke er blitt til, filmene er bare ikke tilgjengelig. Den som vil kjøpe en norsk bok, kan handle den inn med letthet hvor som helst. Vil man ha en norsk dvd, må man være ekspert. Kanskje også ha et nettverk. Det samme gjelder også norske filmer på 35mm, og det vil nok bli det samme i digitale format. Det er vanskelig å få fatt på film for både private og profesjonelle.

Dette handler altså ikke om kvalitet på norske filmer, det handler om utfordringer for organisasjonene. Vi har lenge laget gode filmen i Norge, men det har alltid vært et problem at de ikke er blitt vist tilstrekkelig på kino. Filmene har heller ikke blitt distribuert godt nok til oss interesserte. Norske filmselskap har en jobb å gjøre. Den objektive interessen for norsk film er til stede, men filmene er fraværende. Derfor er det ikke rart at det er forfattere som feires på nasjonalbiblioteket, fremfor regissører.

Filmklubben har derfor valgt å ta ansvar. I vår første runde setter vi fokus på norsk film. Vi inviterer en stor norsk regissør. Etterhvert, dersom dette går riktig vei, er det Robsahm år i Norge, 2064.

Cato Hernes Jensen
Horten filmklubb