Filmen distribueres av Actionfilm som har en mengde titler på 35mm. Vi rekker å sette opp noen av de til høsten dersom det er interesse for det og plass på programmet. Det blir mulighet for en liten prat om slikt etter visningen av King Kong.

Vi sees i salen

Da har tiden kommet for et gjensyn med denne underfundige filmen av Bent Hamer som vi sist viste i 2007. Regissøren Thomas Robsahm diskuterte Hamer tidligere i år, i vår første kultursalong, som et eksempel på en norsk regissør som nå har fått et fast publikum i utlandet. Vi i filmklubben er også ivrige tilhengere av Hamer. Salmer fra kjøkkenet er nest siste filmklubbvisning denne sesongen.

Ta med deg en kulturinteressert venn og kom på visning.

Kultursalongen holdes i sal 2 på kinoen, og er en integrert del av kvelden i sin helhet. Tidliger har vi hatt besøk av Håkon Lorentzen og Thomas Robsahm.

Thomas Robsahm, regi
35 mm, 96 min, Norge 1999
Omtale

Hele februar er satt av til en retrospektiv over Thomas Robsahm’s spillefilmer. Retrospektiven går fra 2. til 16. februar.

Les vårt program her.

Thomas Robsahm er født 29. april 1964 i Arendal, og er sønn av den nå avdøde italienske skuespilleren Ugo Tognazzi (Etegildet, La cage aux folles, hysteriske og fortsatt populære Mine venner–Amici miei, Amici miei Atto II, Amicie miei Atto III) og skuespiller/regissør Margrete Robsahm (Line, Begynnelsen på en historie).

Debuterte foran kamera allerede som 8-åring i filmen Fem døgn i august av Svend Wam, skutt i 1972. Dette var også Stellan Skarsgårds debut på film! Thomas hadde flere roller i Wam & Vennerød-filmer i årene frem til 1983, da han hadde sin første og eneste hovedrolle i filmen «Åpen Framtid».

Bak kamera begynte Robsahm å arbeide fulltid allerede som 17-åring på produksjonen «Leve sitt liv» med Wenche Foss. Senere jobbet han som script, regiassistent, klippeassistent, produksjonsmedarbeider og lanseringskonsulent.

Han debuterte som regissør med kortfilmen Pistolklubben i 1987. Siden har han laget en rekke kortfilmer, dokumentarer for kino og TV, samt jobbet i U-redaksjonen i NRK (1993/94).

Spillefilmdebuten kom i 1992 med filmen Svarte Pantere.

I 1995 startet Robsahm selskapet Speranza Film, og har siden da jobbet vekselsvis som produsent og regissør.

Som regissør laget han i 1999 spillefilmen S.O.S., som fikk fire Amandanominasjoner i 2000 og vant to bl.a. for beste film. I 2001 kom kinosuksessen Det Største i Verden basert på Bjørnstjerne Bjørnsons roman Fiskerjenten med Herborg Kråkevik i hovedrollen. Robsahm var også en av flere regissører bak filmen Folk flest bor i Kina (2002).

Som produsent har han først og fremst markert som som Margreth Olin´s faste produsent gjennom mange år. Filmer som Dei mjuke hendene, Kroppen min og Ungdommens råskap har alle nådd et stort kinopublikum og vunnet en lang rekke priser i inn- og utland.

For tiden er Robsahm i etterarbeid på dokumentaren Moderne Slaveri samtdig som han produserer
Margreth Olin´s spillefilmdebut Engelen.

Skuespiller:
Fem døgn i August av Svend Wam, Elan Film 1973
Lasse & Geir av Svend Wam, Elan Film 1976
Det tause flertall av Svend Wam, Mefistofilm 1977
Julia Julia av Wam & Vennerød, Mefistofilm 1981
Åpen framtid av Svend Wam, Mefistofilm 1983
Adjø solidaritet av Wam & Vennerød, Mefistofilm 1985
Makaroni blues av Bela Csepsanyi, Elan Film 1985
Pistolklubben av Thomas Robsahm, Ess Film 1987
Svarte pantere av Thomas Robsahm, Favola Film 1992

Regissør/manusforfatter/produsent:
Pistolklubben, Ess film 1987
Dyrenes dans, Favola Film 1989
Svarte pantere, Favola Film 1992
Lik meg når jeg er teit, NRK 1993
Jakobsen (regi), Filmhuset 1994
Myggen, Speranza Film 1996
All You Need Is Love, Speranza Film 1997
S.O.S, Speranza Film 1999
Det største i verden (regi/co-prod), Norsk Film as, 2001
Folk flest bor i Kina (regi/manus), Motlys, 2002
Henrik Ibsen (regi), Dinamo, 2005

Diverse:
Dokumentarer for U-Redaksjonen, NRK 1993-94, samt musikkvideos for D´Sound, Clawfinger og Herborg Kråkevik.

Produsent:
Åndsfyrsten av Ole Andreas Holen, 1997
Onkel Reidar av Margreth Olin, 1997
Thranes metode av Unni Straume, 1998
Dei mjuke hendene av Margreth Olin, 1998
Grønne familier av Vibeke Ringen, 1998
En øy i solen av Anne Haugsgjerd, 1998
Forbrytelse & straff av Maria F. Warsinski, 1998
Fråtseri av Margreth Olin, 2000
Misunnelse av Marit Åslein, 2000
Vrede av Maria Sødahl, 2000
Herborg går til filmen av Ole Jakob Andersen, 2001
Kroppen min av Margreth Olin, 2002
Mitt elskede barn av Brit Jorunn Hundsnes, 2003
Ungdommens råskap av Margreth Olin, 2004
Bigger Than Barbie av Tina Davis, 2006
It´s Hard To Be A Rock´n Roller av Gunhild Asting, 2006
Lullaby av Margreth Olin, 2006
Landeplage av diverse (kreativ produsent for Dinamo Story), 2007
De som bygger landet av diverse, 2008
Engelen av Margreth Olin, 2009

Tekst fra Speranza

Uli Gaulke
Leinwandfieber
1t 46min, 35mm, Tyskland 2007
Kulturdokumentar, engelske tekster

Kinofeber er en underholdende og sjarmerende dokumentar som handler om fire mennesker fra ulike verdenshjørner: Nord-Korea, USA, India og Afrika. Selv om de bor langt fra hverandre og opererer i svært ulike miljøer, deler de den samme kjærligheten til film. De er alle lidenskapelig opptatt av å få vist kvalitetsfilm i sitt nærmiljø, og jobber hardt med å få hjulene til å gå rundt i et filmmiljø som eksisterer på siden av kommersiell filmvisning. Kinofeber er med andre ord en ordentlig filmklubbfilm! Regissør Gaulke er ikke opptatt av å belære sitt publikum, han lar det være opp til oss selv å gjøre oss meninger om det vi ser.

Omtale 1 fra Tromsø filmklubb
Omtale 2:

They live thousands of kilometres apart from one another and yet are chasing the same dream. In Comrades in dreams, we meet people whose lives revolve around cinema.

One of them is Han Jong Sil, the North Korean with the unforgettable smile. She loves life – even one in which she is torn between propaganda, her own dreams and crop reports. She wants to improve the quality of other peoples’ existence by showing them films. Vulnerable, lonely and full of longing, she dazzles like a comet above a sea of uniformity.

Penny Tefertiller from Wyoming, USA, too, has dedicated her life to serving the community, channelling her considerable energies into providing a meeting point for the young and the lonely. There is a hint of missionary zeal about her as she tries to make her dream of the cinema come true – rather like Han Jong Sil, she is passionate and brimming over with good intention.

Lassane and his friends Luc and Zakaria from Ouagadougou are self-confident and full of beans. They have risked everything to set up a cinema in Burkina Faso, one of the poorest countries in the world. There is truly a lot at stake for them: they have neglected their families to freefall into an economic adventure. And all to breathe new life into a rather run down open- air cinema.

For Indian Anup, in contrast, business could not be brisker. His cinema tent is bursting at its own seams when he shows the latest hits from the Maharashtra region. His blessings of his precious film reels at the local temple and unerring instinct for a good film have made him the uncrowned “King of the Travelling Cinema”.

But the real show, of course, takes place outside of the cinemas. We get the chance to savour repeatedly the entertaining stories occurring in the orbit of these entertainment palaces. Tears shed for the Great Leader, cowboys at church, jealous wives and how the Titanic came to North Korea are just a few of the anecdotes shared with us, all told in loving detail. The unifying power of dreams brings our heroes close together. And the great quest for a little happiness is a constant leitmotif and reminds us that the best stories are not only told on screen.

All the four stories in this film are a celebration of people that burns for cinema. This can be taken as inspiration for cinemas all over the world and for the cineasts to find out the hard work behind the images on the silver screen. Uli Gauke has been able to make unique shootings in the closed communist state North Korea. Together with Andrew Bird editor of Faith Akin films like Auf der anderen Seite these four stories are combined into a nice documentary about cinemas.

Tekst fra Kinofestivalis

Noen år før det sosialistiske regimet i Øst-Tyskland rakner, er det fryktede Stasi i stand til å overvåke og etterforske hvem som helst for hva som helst. En effektiv Stasi-offiser får for første gang sympati for dem han skal avlytte. Men kan han utgjøre en forskjell?

I 1984 er Øst-Berlin en by uten politisk tøvær i sikte. Befolkningen kontrolleres av det fryktede hemmelige politiet, Stasi, som har 100.000 ansatte og kanskje 200.000 informanter. Sammen danner de et nettverk som systematisk forsøker å samle alle mulige opplysninger om livet til de andre – vanlige øst-tyskere.
En av de ivrigste i Stasis tjeneste er Gerd Wiesler, en arbeidsnarkoman offiser med et djevelsk talent for å avsløre politiske dissidenter. Etter å ha sett det nyeste stykket skrevet av den fremstående dramatikeren Georg Dreyman, får Wiesler i oppdrag å undersøke om Dreyman er så politisk renhårig som han virker.
Med hjelp av høytstående kolleger sørger Wiesler for å avlytte leiligheten til dramatikeren. Men han klarer ikke å høre noe som skulle tilsi arrestasjon og brutale avhør. Isteden blir Wiesler fascinert av Dreymans liv og forholdet til den kjente skuespilleren Christa-Maria Sieland. Kanskje uten å være klar over det selv, får Wiesler en påminnelse om hvor tomt livet hans er.
Den mektige kulturminister Bruno Hempf er svak for den flotte skuespilleren, og han ber Wiesler om å finne ut noe om Dreyman for å få dramatikeren ut av det romantiske bildet. For første gang i sin karriere er lojale Wiesler satt i en moralsk skrustikke.

Overvåkning satt i system
“Das Leben der Anderen” har ført til debatt i Tyskland for sin grelle belysning av en hard og totalitær stat som de siste årene ofte er blitt fremstilt i nostalgiens bløte lys. En liten industri er vokst frem for salg av effekter som i sum får sosialiststaten til å virke som et nesten sjarmerende, feilslått eksperiment. Denne filmen, som mottok hele sju Lola-priser tidligere i år, er blitt en kinosuksess i Tyskland. Særlig yngre tyskere er blitt minnet om at staten øst for Berlinmuren ikke skydde noe for å bevare noe den anså for å være sosialistiske idealer.
Ministerium für Staatssicherheit (MfS), bedre kjent som Stasi, ble etablert i 1950 og fikk ry på seg for å være blant de mest effektive etterretningstjenester i verden. Stasi satte seg fore å overvåke alle sider av øst-tyske borgeres liv for å avdekke politisk dissidens, slik det sovjetiske MGB (senere KGB) gjorde lengre øst. Det antas at Stasi hadde om lag 91.000 heltidsansatte og ytterligere 300.000 informanter da Øst-Tyskland opphørte å eksistere i 1989-1990.
Under kommunistregimets siste dager forsøkte mange Stasi-ansatte å makulere dokumenter for å slette sporene etter omfattende overvåkning, vilkårlig fengsling og tortur. Mange av de ødelagte dokumentene ble funnet og restaurert av de nye tyske myndighetene. Etter hvert ble filene nedgradert og gjort tilgjengelig for vanlige tyskere, som endelig kunne få innsyn i hvordan de hadde blitt systematisk overvåket av en stat som ville bevare et sosialistisk system for enhver pris.

Florian Henckel von Donnersmarck
Florian Henckel von Donnersmarck har en uvanlig og omflakkende fortid. Han tilhører adelsslekten Henckel von Donnersmarck, og tilbrakte sin barndom i New York, Berlin, Frankfurt am Main og Brussel. Etter to års studier i St. Petersburg og en kort karriére som russisklærer, tok han mastergrad i filosofi ved universitetet i Oxford. Samtidig begynte han filmkarriéren med et praktikantopphold hos Richard Attenborough. Senere studerte han ved Hochschule für Fernsehen und Film i München. “Das Leben der Anderen” er avgangsfilmen hans.

Tekst hentet fra Sandrew Metronomes egen omtale.

Filmstudieark fra nfi
Presseinformasjon om filmen